Kvinne med kuppelhue

Gratulerar med dagen!

Som skulle gå til produktivitet, planlegging, sosialisering, lykke, bli-ferdig, men som i stedet begynte klokko 15 og gjorde for det meste vondt. Eg veit sannelig ikkje koffor eg bestemte meg for å bælma innpå til eg blei sveiseblind, for når eg endelig oppnådde målet mitt fikk eg fullstendig panikk og stakk. Men eg rømte åstedet og slapp derfor unna med kuppelhue uten angst.

Dagen er bedre no. Eg har strikka ferdig ein raud sokk med lang sånn som ikkje er foten men rundt ankelen (ka heiter det?) og klarar heilt fint å stå oppreist. Hørt lydbok, mata katt og grugleda meg til morgondagen.

Tenkt at det er lenge siden eg har hatt virkelig lyst til noe. Så lyst at eg gjør det sjøl om det kanskje gjør litt vondt, eller er slitsomt, eller tar tid og er flaut og dumt.

I løpet av det siste året har eg gjort mindre og mindre av det som inneber risiko. Eg trur det siste knalltøffe eg gjorde var å flytta til Vadsø, relativt på måfå. Men ka er igjen no då? Stå han av?


Det som er fint med å ikkje satsa er at det gjør ingenting.
Det som er dumt med det er at då skjer det heller ingenting.

Og akkurat i dag er det bare fint.

Men blir det ikkje snart kjedelig å vera denna bedagelige personen?

Kanskje i år blir året eg blir meg sjøl igjen?


Her er forresten eit ganske så photoshoppa bilde av den nye hårfargen min- as requested.