Sokk til venstre har eg laga, sokk til høgre har Lars laga. Merk at detta er min tredje sokk, mens det er hans først. Eg har litt slakare læringskurve, med andre ord.
(Rotar med høgre og venstre gjer eg og, for ordens skyld: eg har laga den GRÅ)
I ungdommen var eg sikker. Eg skulle bli kunstnar.
Gå på formgiving på Voss, gå vidare på universitet og så bare plutselig vera kunstnar etterpå.
Problemet er at undervisning handlar om ideal, ikkje virkeligheten. Det handlar i svært forsiktige ordelag om bongo bongo lala-land oklahoma.
Når vi sitter der på universitetet og pønsker ut diverse innfallsvinklar til høgtsvevande fotoprosjekter basert på homofile franske filosofars essays fra 50-60- talet, er det ingen som forteller oss at du må faktisk forbereda deg på å jobba for 300 kroner dagen på Snappy Snaps fotosjapp etter at du er ferdig her. Om du får jobb der då vel og merka.
Snappy Snaps i Clapham. Eg naska bildet frå Flickr.
Koffor? Jo for det er verkelig ikkje noko behov for det du driv med. Bortsett frå å halda meg i arbeid (åh gud eg hatar studentar).
Kossen går det an? Nei det her blir litt vel banalt synst du ikkje? Forklar meg heller korleis desse bileta alluderar til Jaques Lacan sin speglteori.
Det er litt trist med utdanningar som innrømmer at joda neida detta kjem du nok ingen veg med. Endå tristare er at vi tenkte strengt tatt meir på å gjera kunstnen vår mest mulig utilgjengelig for uinnvidde, enn å overleva post uni.
Som eg las i avisa her om dagen tilhøyrer eg Y-generasjonen, som slit med alt for høge forventningar og nektar å ta til takke med å starta på botnen i karrierestiga. Vi forventer å bli sjef med ein gong, fordi vi trur vi er så innmari gode.
Og det er vi jo. :)
Men er det ikkje ein grunn til at vi trur det? Har ikkje vi blitt fora med ganske mange forventningar og positive utsikter, framfor realitetar og handfaste, matnyttige vegar til å lukkast? Eg har opplevd det sånn.
No har eg blitt stor, og innsett eit par ting og svelgt ein del kamelar og komt ut på den andre sido som noen som akkurat no slett ikkje har lyst til noe som helst.
Som tyder på at eg er ein reindyrka representant for Y-generasjonen, som i tillegg til ikkje å innfinna seg med å bli brukt som dasspapir etter å ha studert i ti år, ikkje tåler særlig mykje motgang.
Det trivst eg ganske fint med. Er jo uansett innmari god.
Eg har bytta jobb, men bare litt. I stedet for å væra vanlig journalist er eg nettvert på Mitt Finnmark og nettsjæf på Finnmarken. Der skal eg vera litt meir operatør og litt mindre journalist framøve. Hittil har eg mest tøysa, men vi skal og begynna å tulla.
DRITKALDT, Tana bru
Bortsett fra det har bilen stoppa, men starta igjen etter et etterlengta påfyll batterisyra.
Leppene mine er veldig tørre og sprukne etter ein tur til innlandsklima (30 minus i Nuorgam)
Ein sokk strikka, two to go. Einbeint klumpfot? Då har eg eit plagg til deg.
- Det er krig i Gaza, liksom. Personlig synes jeg det er litt ufint i forhold til at dette er 13-14-åringer som blir brettet ut på denne måten. Men det får vi bare akseptere, sier Vanebo.
Stein Vanebo i plateselskapet MBN synst aviso Dagbladet er skikkelig slem som utsetter BlackSheeps for medieomtale som ikkje er av typen Å SÅ SØTE OG FLINKE OG KULE DE ER OG FRA LANGT OPPI DER TIL OG MED, men som skriv at ungdommen synst det er dumt at dei ikkje får spilla inn sangen sin sjøl på plato dei skal gje ut. Men Vanebo er heldigvis proff, og aksepterar. Akkurat samme proffnivå forventar han at ungdomsskuleelevane skal ha. Dei må jo forstå og akseptera koffor dei ikkje duger til å spilla inn sitt eige materiale. Men så er dei plutselig barn igjen, hjelpeslause offer for grusomme kyniske media.
Rar mann.
Etter ei lita juleveka i jomfruburet heima på Vasstun i Odda, med babylatter/vræl, foreldremas, besteforeldremas og toys that make the noise var det litt tomt her oppe i Bietilæveien. Her er bilder fra moroa.
Tre generasjonar på veg for å henta juletreet (norsk gran type grønn uten edle egenskaper). Signe, Ida og pappa. Signe er storesøstra mi, og Ida er tantungen min. Ho er 11 månadar og meir enn ditto kilo. Ordentlig jordalsjenta med andre ord.
To versjonar av Ida poserar . Ungen har lært seg at når blitzen blinkar skal sjarmen på for fullt. Egentlig litt skremmande.
Det er jo mulig at det går an å ikkje la seg sjarmera av sånt, men eg har til gode å møta noen...
Pappa med Ida i meis, med Rosnos i bakgrunnen som seg hør og bør.
