Foto: over og ut

Då eg var gothpønkar og gjekk på Voss husflidsskule i 1999, byrja eg å fotografera.

Eg var i utganspunktet ganske dårlig til det, i alle fall det tekniske var eit lite mareritt i starten. Lukkartider, blendar, ISO-verdiar, fokuspunkt, brennvidde. Så var det alt det plunderet. Med filmen. Først må ein festa filmen rett i kameraet, spola den fram og så spola den tilbake. Så vardet å få filmen ut av hylsteret og rulla den på spola. Detta måtte ein sjølvsagt gjera i bekmørket. Banna og steika. Grina litt etter nitten feila forsøk å å få filmrullen på spola i det vetle mørke rommet, der det einaste du kan vera takknemlig for er at du ikkje klaustrofobi. Og så få litt klaus likavel akkurat når du har tenkt den tanken. Når du skal til å gi opp glir filmen endelig på plass i spolen og du kan putta den i lystett tank.

Så er det kjemien. Blandingsforhold mellom framkallarveska og vatn. Temperaturar. Tid. Et minutts stillhet. 20 rist. Repeter i x antall minutter. Fixativ, vatn, henging og tørking av film. Om du har gjort alt rett i absolutt alle ledd (inkludert fotograferinga) har du no ei remsa med negativer.
Og så kjem magien: framkalla bilder! Inn i mørkerommet, setta negativet i framkallaren, stilla skarpt, belysa fotopapiret, legga i framkallarvæska. Eter noen sekunder ser du mørke felt komma fram, bli til eit bilde nede i baljen. Gnikker for å få fram det mørke. Belysa prøve etter prøve etter prøve, triksa med tida for å finna det perfekte forholdet mellom lyse og mørke tonar. Belysa ekstra dei lyse partiene. Endå litt til. Gnikka meir. Det kan ta ganske mange timar før bildet er som det skal vera. Vi pleide å vera på skulen frå åtta om morgonen til ni om kvelden på langåpne dagar. Når eg kom ut om kvelden hadde eg som regel ikkje spist på ti timar, men i stedet pusta inn litervis med kjemikalier, kanskje fått eit eller to OK fotografier opp på tørkesnora, og sjangla i lykkelig fixativ-rus heim på hybelen der eg nesten alltid spiste skjeva med gulost til kvelds.

Detta var svart-kvittfotografi.

I England fekk eg smaken på fargefotografering. Fargemørkerom er litt mindre hands-on, sidan kjemikaliene er vel heftige å dyppa fingrane i eller inhalera i større mengder. Derfor matar ein dei belyste arkene inn i ei maskin. Men den manuelle følelsen er sterkt til stede. Du må væra skarp i blikket, stø på hånda og ha eit veldig sikkert fargesyn. Tålmodighet er og ein fordel, men eg har faktisk overlevd uten (skjønt grapsa ein god del fotoark i rein frustrasjon).

Når eg flytta til Norge igjen etter endt studering var det slutt på tilgang til mørkerom. Eg måtte faktisk bli digital. Æsj. Dei analoge filmane eg fortsatt produserte måtte eg overlata til andre folk for å få sjå resultatet av. Andre folk som fikk tafsa på mine filmrullar, mens eg måtte ta til takke med å klikka på ei datamaskin. Siden det har eg vært ganske snurt over å bli fratatt muligheten til å grisla med kjemikalier. Prosessen blei for enkel. Enklare prosess betyr meir fokus på motivet, bedre bilder, lettare, billegare, kjappare. Men eg sakna håndverket. Samtidig begynte eg å jobba meir på oppdrag. Snart begynte eg å ta bilder for avisene eg etter kvart jobba i. Bildene eg tok blei meir og meir samlebånd, uinspirerte, oppstilte, rett og slett dårlige. Eg blei gørr lei av å ta bilder, og er det enno. Dette har eg forsøkt å skjula, men det er ingen vei tilbake:
eg heiter Ingerid og eg er ein avdanka fotograf.

Det siste året har eg virkelig prøvd å bli glad i å ta bilder igjen, prøvd ganske mye. I fjor kjøpte eg meg endelig eit nytt kamera med fint lyssterkt objektiv, virkelig investert i min eigen fotoglede, som eg trudde låg og ulma inni meg ein plass. Tok mange fine bilder, såg mange fine bilder, drog på inspirasjonstur til Berlin, holdt fotokurs to gonger. Alt detta var fantastisk artig, men
eg fant ikkje tilbake. Motviljen rykkar i meg kvar gong eg ser eit speilreflekskamera.

Eg er drit lei av fotografi.

Derfor sluttar eg med det NO.

Og når ein ting tar slutt begynner mange nye. I dag har eg vært på tegnekurs med han Igor.


Forresten: Når eg seier drit lei av fotografi meiner eg drit lei av å ta fotografi. Å se på bilder er stas, no og då og alltid.