19.1.11

Pesshysa svømmer sørover


I anledning Hilde sin bursdag har eg laga denna.

Det er mitt første broderi. Kanskje ikkje mitt siste. Det var ganske koselig å ha noe mindless å putla med.

Apropos putling, så har eg det framleis veldig flott på teiknekurs, eg har og meldt meg på grafikkurs i april og siklar på ei vekes kunstkurs i Kjøllefjord (ja!). Bak i håvet mitt ligg den litt ubekvemme vissheita om at eg har lova å væra med på utstilling ein stad i Hardanger i mai. Det kan bety at eg faktisk må ta eit bilde, sjøl om eg hadde tenkt å slutta med det. Det hjelper på at eg får ramma det inn sjøl. Litt ordentlig arbeid, liksom. Eg har til opg med lært meg å skjæra glass, og sjøl om eg ofte tabber meg på gjennomføringa må eg si at det egentlig er ganske enkelt.

Forresten, om du synst den vetle fisken under teksten ser ut som et helikopter er du ikkje den første.

Pesshysa sjøl må ellers spara litt pengar siden ho i tillegg til alle disse kursene har bestilt charterferie, Hammerfestweekend og Berlintur.

9.1.11

Heimalekser



Igor har gitt oss heimelekser- teikna raske skisser av stilleben. Kjenner at noko veldig sakte begynner å murra, vissheita om at eg ein gong for lenge siden faktisk kunne teikne litt. Vi får no sjp kor det går. Desse skissene legger eg ut for å få hjartelaus kritikk og/eller klapp på skuldra for at eg i alle fall gjør noe på ein søndag. Litt bakfull er eg og, bare så det er sagt, så her har vi dæven meg tatt oss på tak. Eller noe.



Bildene er ikkje heilt fint behandla då eg enno ikkje har somla meg til å få tak i Photoshop på nymaskina.

6.1.11

Foto: over og ut


Då eg var gothpønkar og gjekk på Voss husflidsskule i 1999, byrja eg å fotografera.

Eg var i utganspunktet ganske dårlig til det, i alle fall det tekniske var eit lite mareritt i starten. Lukkartider, blendar, ISO-verdiar, fokuspunkt, brennvidde. Så var det alt det plunderet. Med filmen. Først må ein festa filmen rett i kameraet, spola den fram og så spola den tilbake. Så vardet å få filmen ut av hylsteret og rulla den på spola. Detta måtte ein sjølvsagt gjera i bekmørket. Banna og steika. Grina litt etter nitten feila forsøk å å få filmrullen på spola i det vetle mørke rommet, der det einaste du kan vera takknemlig for er at du ikkje klaustrofobi. Og så få litt klaus likavel akkurat når du har tenkt den tanken. Når du skal til å gi opp glir filmen endelig på plass i spolen og du kan putta den i lystett tank.

Så er det kjemien. Blandingsforhold mellom framkallarveska og vatn. Temperaturar. Tid. Et minutts stillhet. 20 rist. Repeter i x antall minutter. Fixativ, vatn, henging og tørking av film. Om du har gjort alt rett i absolutt alle ledd (inkludert fotograferinga) har du no ei remsa med negativer.
Og så kjem magien: framkalla bilder! Inn i mørkerommet, setta negativet i framkallaren, stilla skarpt, belysa fotopapiret, legga i framkallarvæska. Eter noen sekunder ser du mørke felt komma fram, bli til eit bilde nede i baljen. Gnikker for å få fram det mørke. Belysa prøve etter prøve etter prøve, triksa med tida for å finna det perfekte forholdet mellom lyse og mørke tonar. Belysa ekstra dei lyse partiene. Endå litt til. Gnikka meir. Det kan ta ganske mange timar før bildet er som det skal vera. Vi pleide å vera på skulen frå åtta om morgonen til ni om kvelden på langåpne dagar. Når eg kom ut om kvelden hadde eg som regel ikkje spist på ti timar, men i stedet pusta inn litervis med kjemikalier, kanskje fått eit eller to OK fotografier opp på tørkesnora, og sjangla i lykkelig fixativ-rus heim på hybelen der eg nesten alltid spiste skjeva med gulost til kvelds.

Detta var svart-kvittfotografi.

I England fekk eg smaken på fargefotografering. Fargemørkerom er litt mindre hands-on, sidan kjemikaliene er vel heftige å dyppa fingrane i eller inhalera i større mengder. Derfor matar ein dei belyste arkene inn i ei maskin. Men den manuelle følelsen er sterkt til stede. Du må væra skarp i blikket, stø på hånda og ha eit veldig sikkert fargesyn. Tålmodighet er og ein fordel, men eg har faktisk overlevd uten (skjønt grapsa ein god del fotoark i rein frustrasjon).

Når eg flytta til Norge igjen etter endt studering var det slutt på tilgang til mørkerom. Eg måtte faktisk bli digital. Æsj. Dei analoge filmane eg fortsatt produserte måtte eg overlata til andre folk for å få sjå resultatet av. Andre folk som fikk tafsa på mine filmrullar, mens eg måtte ta til takke med å klikka på ei datamaskin. Siden det har eg vært ganske snurt over å bli fratatt muligheten til å grisla med kjemikalier. Prosessen blei for enkel. Enklare prosess betyr meir fokus på motivet, bedre bilder, lettare, billegare, kjappare. Men eg sakna håndverket. Samtidig begynte eg å jobba meir på oppdrag. Snart begynte eg å ta bilder for avisene eg etter kvart jobba i. Bildene eg tok blei meir og meir samlebånd, uinspirerte, oppstilte, rett og slett dårlige. Eg blei gørr lei av å ta bilder, og er det enno. Dette har eg forsøkt å skjula, men det er ingen vei tilbake:
eg heiter Ingerid og eg er ein avdanka fotograf.

Det siste året har eg virkelig prøvd å bli glad i å ta bilder igjen, prøvd ganske mye. I fjor kjøpte eg meg endelig eit nytt kamera med fint lyssterkt objektiv, virkelig investert i min eigen fotoglede, som eg trudde låg og ulma inni meg ein plass. Tok mange fine bilder, såg mange fine bilder, drog på inspirasjonstur til Berlin, holdt fotokurs to gonger. Alt detta var fantastisk artig, men
eg fant ikkje tilbake. Motviljen rykkar i meg kvar gong eg ser eit speilreflekskamera.

Eg er drit lei av fotografi.

Derfor sluttar eg med det NO.

Og når ein ting tar slutt begynner mange nye. I dag har eg vært på tegnekurs med han Igor.


Forresten: Når eg seier drit lei av fotografi meiner eg drit lei av å
ta fotografi. Å se på bilder er stas, no og då og alltid.



2.1.11

7 kilometer utan åndenød og krampe



Har testa løps"formen" i dag, og landa på ca. 7 kilometer. Då begynte eg å bli stiv i beina og gørrlei tredemøllo. Det er veldig, veldig låkt å springa på mølla, og når spelelisto på iPod´en var tom, nærma det seg omtrent så uaktuelt som det blir. Derfor stoppa eg, etter 7 kilometer på 47 minutt. Held eg den farta tre gonger så langt gjennomfører eg halvmaratonet på 2 timar og 21 minutt. Ei relativt middelmådig tid, men ikkje katastrofalt dårlig. Målet er (i prioritert rekkefølge):

a) Å gjenomføra..
b) ...utan å pissa i bukso underveis..
c) ...på under 2 timar og 15 minutt!

Det lar seg gjøra. Fem kilo ekstra flabbadabbaflabba frå juleribba stikk kanskje av innan 3. april? Lettare å springa uten så mye bagasje.

Motivasjonen kjem dundrande no som målet er innan sikte. No gler eg meg bare til å sjå Berlin frå joggeskoene, forhåpentligvis utan sprengblæra.




31.12.10

ABC 2010


Favorittbildet fra året som gikk...etter Frauenlauf i Berlin.

A: Askefast. Veldig. Men eg lurte den jævelen! Haika til Hamburg :P

B: I år kjørte vi bil. Klok av skade etter det føirbainnades vulkan-fjott-utbrotet på vei til Berlin i april, ville eg at vi skulle ta bilen sørover for sommaren. Det var kjekt men ganske tungt.

C: Campinghytta. Dokka camping i Oppland og Unstad camping i Lofoten. Campingplass er heilt greit, men er ikkje noe eg har tenkt å fortsetta med.

D: Dunkelrestaurant: spis mat du ikkje ser, servert av folk du ikkje ser. Dypp fingrane i dip´en, mist det meste av bestikket og bom på munnen. Ha litt angst.

E: Etsingar. Gammaldags metode for å laga grafiske trykk, som eg selger, men dessverre bare forstår litt av.

F: Frauenlauf, Berlin. 10 kilometer harrytur i joggesko med gratis øl etterpå. Sehr gut!

G: Granåsen, Trondheim. Eg har vært på grunnopplæring i Sivilforsvaret denna hausten. Der blei eg og kjent med den nærmaste naboen min her i Vadsø. Eg veit ikkje om det seier noko om meg, om Vadsø eller om naboen at vi måtte til Trondheim for å faktisk bli kjent med kvarandre, men who cares? Turen og opplevelsen var veldig hyggelig og sosial. 25 galningar av begge kjønn henta frå strekninga Nordmøre til Kirkenes stua saman på brakkeleir i Granåsen utanfor Trondheim for å læra om brannslokking, livredding og kompasslesing i tre veker. Eit sosiologisk studium verdt, utan tvil. Detta er det næraste eg har vært ein reality-serie (og eg trur eg hadde blitt stemt ut ganske fort, av mangel på rai-rai-faktor). Mange kjekke folk og mye moro lell. Mitt første møte med Trøndelag var det og, og eg må si det verka dugandes.

H: Hüttenkäse :D

I: Ich will. Eg har vore i eit veldig flott tysk bryllup i september. Detta var det eg forsto av seremonien.

J: Jogging. Eg jogga 13 kilometer i år. Til neste år skal eg jogga 21. Eller løpa. Eg veit ikkje heilt kor grenso går. :)

K: Kondombuksa for første gang. Det var ein terskel.

L: Eg har aldri vært i Lofoten før. Men der var vi i sommar. Lars og meg, sammen med Håvard og Jorunn og bikkjo deiras Balder. Vi hadde ein dag med knallvær og fem med drittvær, testa surfebrett for første gang og kjørte mye bil mellom stupbratte fjell og hav. Så kjørte vi heim.

M: Mala kjøkkenskapene. Knalle grønne overskap og mosegrønne underskap.

N: Nakken min bifalt ikkje 500 mil i bil i sommar, og valgte med omhu katti den skulle slå til med smertehelvete. Dag to av firadagarsmarsjen langtavlei vestafjells, for eksempel.

O: O´boy er det lenge siden eg har smakt. Vi snakker tiår. Men eg fekk to boksar av Christina som flytta sin vei no på tampen av desember. Trist at ho flytta, men O´boy viste seg å vera godt, det trøster jo noe.

P: Polyester. Har lenge sikla eter å få sett denna lekre saken signert John Waters med Divine i hovudrolla. Den skuffa ikkje! Hilde sendte meg mesterverket i posten, bare sånn for å vera grei! Heilt utrulig snilt. Hilde sendte meg og ein boks Marmite i våres. Eg likar Hilde! (Og eg har litt dårlig samvittighet for at eg enno ikkje har publisert noko filmmelding her på bloggen. For det lova eg nemlig. Bu meg.)

Q: Quiz-padda. Eg er skikkelig elendig.

R: Rammemester Ingerid. Eg har lært meg å ramma inn!

S: Resten av meg-tida har gått til slasking. Eg har aldri vært så asosial som våren 2010, då eg trur eg holdt meg klink edru i tre-fira månadar uten å tenka over det ein gang. Edru var eg for øvrig og i heile oktober, då eg ut av det blå fekk det for meg å ha kvit månad. Som seg hør og bør i småbyar resulterte det i graviditetsrykter. Desse ryktene har eg gjort mitt beste for å avkrefta i ettertid, trur eg endelig lyktes med det på 3. juledags-jam´en då eg rava rundt på dansegolvet med øl etter øl etter øl. Men slasking er altså stikkord. Mye innetid og heimatid. Finna meg sjøl-tid. Surfa på meir eller mindre givande nettsider-tid, og oppdaga at eg er hekta på trash (les: fitnessbloggar og Kvinneguiden). Men og kosa med katten-tid, pusla heima- tid, laga kaka-tid og angripa den sovande mannen med dagslyslampa om morgonen-tid. I det heila tatt, kvalitetstid.

T: Trening. Mye trening. Har egentlig trent i heile år uten lengre pausar. Med unntak av sommarferien, som var ein tre vekers pause med mange trimturar og laaaange bilturar har eg trent mellom to og fem gangar i veka i heile fåkkings år. Det blir noe sånt som mellom 150 og 200 treningsøkter. Det er ganske mye til meg å væra. Eller, ikkje til den nye meg å væra. :P

U: Utroskap. Vi vurderer å være våre skap utro og skifte dem ut med nye.

V: Varmluftballong- aldri meir rakettar. Oppdaga på ein fin fest i Nesseby med varmluftballongar som svever over nasjonalparken, akkompagnert av joik og sosialistiske slagord.

W: Wolverhampton. Minner om mi tidlegare besteveninna fra mine år i Wolvo gjorde at eg sende ho ein e-post etter fem års isfront. Eit kjølig høflig og distansert svar satte definitivt punktum for oss.

X: XXVIII. Eg fylte år og feira med strikk og drikk- eventement.

Y: Ysteri. Vi kjøpte økologisk geitost på eit ysteri i Lofoten. Sorry, ikkje veldig spennande, men y spelar åpenbart ingen stor rolle i mitt liv.

Z: Zumba-trening blei forsøkt og forkasta. Knebøy ruler!

Æ: Har tatt meg sjøl i å si "æ". Hjelp. Glad ingen fra Odda veit om det.

Ø: Ønska meg mye i år, og ønsker vidare til neste år.Liker å ønska.

Å: Åletrange bukser. OK bukser har blitt til for små bukser, og i alle fall no på tampen av året har dei klemt ekstra hardt rundt min stakkars kropp. Lars sier det er viltvoksande musklar, altså eit heilt ekstremt tilfelle av hypertrofi.



Godt nytt år!

21.12.10

"Sola har snudd"

Etter sigande den dårligaste oppslagssaka i Finnmarkens nyare historie. Synst den høres fin ut eg.

I natt er den mørkaste natta. I morgon snur sola, og det er verdt eit blogginnlegg.

Solsnu skal eg feira med

- ei gruselig god styrkeøkt på skuldre, rygg og bryst

- meir heimalaga sjokolade (kvit sjokolade denna gangen)

- strikka ferdig leggvarmaren fra i fjor

- tilbakeføra hårfargen til lys&lekker

30.11.10

Ingerid rennt

Midt i all denna vektløftande vinteren kjem tanken om ein vår med joggesko.

I Berlin.

Vattenfall Berliner Halbmarathon.


Vi gler oss vi, Lars og meg (og kanskje noen fleire?).

8.11.10

Då eg nesten møtte Norges Sterkaste Mann

Sivilforsvaret tar på: i dag vakna eg med sår hals og etter kvert stigande feber som sendte meg fra førstehjelpskurset og tilbake til karantene på forlegninga. Her har eg sotte og kopt foran dataen mesteparten av dagen, avløst av å ligga litt i senga, samt to turar bortom matsalen. Matlysta forsvinn ikkje hos meg, uansett kor sjuk eg blir (i så fall kan du trygt erklæra meg død).

Men Norges Sterkaste Mann rekk eg ikkje å bli frisk til. Eg skulle ha ein trenartime på Kaliber gym utanfor Trondheim i dag nemlig. Og instruktøren skulle faktisk vera norges sterkaste mann, Richard Skog. Det visste eg ikkje når eg bestilte, men kom meir som ein slags bonus, muligens fordi timen blei flytta i siste liten fra forrige torsdag. Men altså: buhu. Ikkje noe styrkekjendismøte på meg.

Timen min blir antageligvis i morgon eller på onsdag, då utan denne kjempesterke mannen som instruktør, men med noen andre kjempesterke (dei aller fleste er kjempesterke i forhold til meg...) og eg gler meg til å få terpa inn teknikk på spesielt knebøy og markløft. Her er forresten siste knebøy-pers, 60 kilo. Som kanskje noen ser så har eg godt av å få øvd inn litt bedre teknikk. Egentlig skal eg gå mye lengre ned.


Men sååååå glad veit du :D

2.11.10

Livredd spøkelser

Nok ein gang lar eg meg styra av irrasjonaliteten inni meg. Eg sitter no aleina på ei forlegning på Sivilforsvarets leir utanfor Trondheim sentrum og er kjemperedd - for spøkelser! Så redd at eg ikkje vil gå og legga meg, men samtidig så trøtt at det er det einaste eg vil.


Eg er pysete på dei aller fleste områder i livet. Det er no dritt å væra pysete!

Så no sluttar eg med det, tenkte eg.




31.10.10

Kom inn, kom inn, min mann er på havet

No er eg i Sivilforsvaret i tre veker så akkurat kor min mann er veit eg ikkje, men eg trur ikkje han er på havet altså, men aleina heima med lille pusen. Eg hadde bare så lyst å skriva den tittelen, som angivelig er Lofoten-humor, mykje nytta på Galleri Galgebakken.

I dag er det 31.oktober og eg har tre ting å melda:

Gratulerer med dagen til besta som blir 85 år i dag! Ho les ikkje bloggen min men eg synst ho skal vera med.
Eg har gjennomført ein kvit måned. Null alkohol siden 1. otober, og egentlig ei veka eller to av september og.
Gresskar-lanterner(?) er skjært ut i anledning Allehelgensaften (er det sånn det skrives???), for aller første gang formitt vedkommande. Vi i leiren som ikkje drikk har no sånt å gjøra...

Mobilen min har klikka litt så ferske bilder av brannslokking, førstehjelp og 30 år gamle uniformar blir det lite av. Men siden eg lengtar heim, viser eg her husets siste innkjøpte kunstverk, laga av Søstrene Huru i Vadsø (kunstverket til høgre, symaskina er bare dekor på galleriet).